Dagens Næringsliv melder at USA bremser FNs arbeid med en global karbonskatt for skipsfart. Dette kan fremstå som dårlige nyheter for klimaet, i realiteten bør alle som virkelig setter klima først, være takknemlige.
Hovedproblemet er dette: Vi har en begrenset mengde ren strøm. Hvis vi bruker denne rene strømmen på en svært energikrevende omstilling av skipsfartens nå, tar vi ressurser fra klimatiltak som kan kutte langt mer CO2 mye raskere. Det vil senke det samlede tempoet i energiskiftet.
La oss først se på problemstillingen. Verdens skipsfart er hovedpulsåren i global handel, ansvarlig for rundt 80 % av alle varer. Den står for kun omtrent 1,7 % av verdens CO2-utslipp. Uten den stopper verden opp.
I dag går de fleste skip på tykk, skitten bunkerolje, i prinsippet et restprodukt fra raffinering. Hva er alternativene? Renere fossile kilder som naturgass (LNG) eller marin diesel er dyrere og trengs i andre sektorer. Det er en kortsiktig og dårlig løsning for klima.
Det alternativet alle snakker om, er grønn ammoniakk. Denne lages syntetisk med ren strøm, vann og nitrogen. Prosessen er todelt: Først brukes elektrolyse til å spalte vann til hydrogen. Deretter brukes den velkjente Haber-Bosch prosessen for å binde hydrogenet med nitrogen. Begge disse trinnene er ekstremt energikrevende. Faktisk går rundt 60 % av strømmen tapt underveis i produksjon, lagring og frakt.
Dette er ingen ny teknologi. På Vemork i Telemark bygget man nettopp et slikt elektrolyseanlegg i 1929 for å produsere hydrogen til ammoniakk. De fleste kjenner anlegget for biproduktet tungtvann, men hovedformålet var kunstgjødsel, som er kritisk for vår matsikkerhet. Vi stanset hydrogenfabrikken på Vemork i 1971 og gikk over til å lage kunstgjødsel fra naturgass på Herøya. Det er altså nøyaktig den samme prosessen vi la ned for over 50 år siden, som nå foreslås som skipsfartens redning. Selv om materialer og design er forbedret, er energitapet på omtrent 60%.
Så hvorfor er det gode nyheter at denne «grønne» omstillingen bremses? Svaret er ressursforvaltning. Vi har en begrenset mengde ren strøm som kan brukes til klimatiltak. Vår viktigste oppgave må være å bruke denne strømmen der den gir størst mulig CO2-kutt. Å produsere syntetisk drivstoff som ammoniakk er det aller siste vi bør gjøre.
La oss ta et konkret eksempel: Tenk deg at du har et kraftoverskudd i Sør-Norge. Du har to valg:
- Du bygger et elektrolyseanlegg og en ammoniakkfabrikk for å lage drivstoff til skip.
- Du sender den samme strømmen via utenlandskabler til Tyskland for å erstatte kullkraft.
Alternativ 2, å erstatte kullkraft, kutter omtrent syv ganger så mye CO2 som alternativ 1. Å bruke ren strøm på å produsere drivstoff med 60 % energitap istedenfor å erstatte kull og gasskraftverk er et katastrofalt dårlig regnestykke for klimaet.
Så mye CO2-utslipp spares ved å endre til elektrisk drift
Årlig CO2-reduksjon fra 1GW ren strøm (MTonn)
Direkte Elektrifisering
Elektrifisering av fossile kraftverk og transport gir størst reduksjon i CO2-utslipp per enhet strøm brukt fordi de erstattes direkte med strøm eller gjennom et batteri med lite energitap.
Indirekte Elektrifisering
Elektrifisering indirekte gjennom hydrogen, ammoniakk og ren-flybensin (eSAF) gir lavere CO2-reduksjoner på grunn av store energitap i produksjonsprosessen av syntetisk drivstoff fra strøm.
Det er enda et moment: Selv om vi skulle produsere grønn ammoniakk, hvorfor brenne den opp på skip? Verden har allerede et enormt behov for ammoniakk til kunstgjødsel, en produksjon som i dag er basert på fossil naturgass og som IEA spår vil øke frem mot 2050 for å sikre global matsikkerhet. Logikken tilsier at det første vi må gjøre med grønn ammoniakk, er å erstatte dagens grå produksjon til kunstgjødsel.
Et vanlig motargument er at en CO2-avgift nettopp vil tvinge frem den nødvendige utbyggingen av mer sol- og vindkraft. Utfordringen er at en Haber-Bosch prosess, i likhet med all tungindustri, trenger stabil grunnlast, ikke variabel kraft. Sol og vind kan ikke levere dette alene.
Skal man balansere den variable kraften til syntetisk drivstoff produksjon med gasskraftverk, går ikke CO2 regnskapet opp. Et gasskraftverk har høyt energitap for å lage strøm. Det er langt mer effektivt å lage hydrogen direkte fra gassen (slik man gjør i dag) enn å brenne gassen for å lage strøm som så skal lage hydrogen.
Og energilagring? Å bygge de enorme batteriparkene som kreves for å skape grunnlast, har en egen energikostnad. Legger man til 10 - 20 % tap i hver ladesyklus, og deretter de 60 % tapene i selve ammoniakkproduksjonen, går ikke energiregnestykket opp.
Syntetisk drivstoff er en del av løsningen lenger framme i tid. Men først må vi erstatte alle fossile kraftverk som kull og gass. Deretter er det som gir mest CO2-utt per enhet strøm å konvertere industrivarme fra fossilt til ren strøm. Til aller sist kan vi begynne å lage syntetisk drivstoff til skip og flytrafikk som ikke kan elektrifiseres direkte. Og for å få energi- og CO2-regnskapet for syntetisk drivstoff til å gå opp, må strømmen komme fra kjernekraftverk, men det vil ta tid å bygge.
Vi bør alle takke USAs brems denne gangen, ikke fordi de har rett, men fordi vi i Norge bør ha en mye mer systematisk tilnærming. Energiskifte starter med å bygge ut mer ren energi i form av grunnlast som industrien kan bruke og samtidig prioritere de klimatiltakene som har størst klimaeffekt først.