For å løse klimakrisen, må vi forstå oljens avgjørende rolle for samfunnet. Uten den innsikten risikerer vi å feile med energiskiftet. Denne kronikken ble publisert i Dagsavisen av leder for Energi for Alle i August 2025.

Dagsavisen rapporterer fra Utøya at Marit Mathiesen Schrøder fra AUF gir tydelig beskjed til Jonas Gahr Støre: Ingenting gjør henne mer utrygg enn klimakrisen,og hun etterspør en avvikling av olje- og gassindustrien. Det er sterke ord som fortjener å bli tatt på alvor.

Men samtidig er det ingenting jeg frykter mer enn at vi avvikler oljeindustrien. For energiskiftet er helt avhengig av at verdens oljeindustri tar ansvar og omstiller seg. Hvis ikke vi tar det ansvaret, hvem tror vi da vil gjøre det?

Fossile energikilder gir velferd

Først og fremst, det er med god grunn at verden bruker så mye fossile kilder og at forbruket fortsetter å øke. Energien og produktene som den gir samfunnet øker levestandard og velferd. Ikke bare i Norge som er et produsentland men også land som får tilgang til billig fossil energi. Europa er et velstående kontinent, ikke på grunn av rikdom på naturressurser, men tilgang til dem. Det finnes en tydelig sammenheng mellom utslipp av klimagasser og økonomisk utvikling som gir velstand.

Mer enn energi: Olje og gass er byggesteiner i samfunnet

Olje og gass er råvarer i alt fra mobiltelefoner og elbiler til medisinsk utstyr. Selv matproduksjonen er avhengig av naturgass. Nesten all kunstgjødsel produseres med naturgass, og 40 % av nitrogenet i kroppen din kommer fra slik gjødsel.

Ifølge IEA vil behovet for naturgass til kunstgjødsel øke frem mot 2050 (Se graf under). Uten naturgass ville verdens matproduksjon halvert seg i løpet av få år, noe som ville hatt katastrofale konsekvenser. Selv om Europa kutter all forbrenning av olje og gass til energi, vil de fortsatt trenge mer til petrokjemi og matproduksjon enn Norge kan levere.

Energiskiftet trenger også olje og gass

Energiskiftet er også avhengig av petroleumsprodukter, både som råvarer og som energikilde i industriprosesser som krever ekstremt høye temperaturer, som stål- og solcelleproduksjon. Komponentene til fornybar energi produseres ofte i lavkostland og fraktes med skip drevet av olje eller gass. I tillegg trenger vind og sol gass til balansekraft.

Alle rene energikilder er tett knyttet til olje og gass teknologisk og økonomisk. Når olje- og gassprisene stiger, øker også kostnadene for rene energikilder som kjernekraft, sol og vind. Denne koblingen må brytes før utfasing av olje og gass kan øke tempoet i energiskiftet, og vi er langt unna å kunne gjøre dette.

Når energien forsvinner, rammes de fattigste hardest

Da krigen i Ukraina brøt ut, så vi hvordan redusert tilgang på olje og gass rammet fattige land hardest. Mens Tyskland opplevde marginale endringer fordi de overbød fattigere land for flytende naturgass (LNG), måtte Pakistan gå tilbake fra gass til kull, med dobbelt så høye CO₂-utslipp og helseskadelige partikler. Resultatet ble økt luftforurensning som gir høyere dødelighet for noen av verdens fattigste.

Men dette er ikke et argument for å la være å kutte utslipp. Olje og gass bidrar til klimaendringer, og selv om Norge står for en liten del av verdens utslipp, må vi ta ansvar for vårt. Vi må nå netto null så raskt som mulig, det er en eksistensiell utfordring.

Siden jeg ble født i 1983 har verden økt andelen av rene energi kilder fra 9% til 15% samtidig som det totale energiforbruket doblet seg. I Norge kommer fortsatt 50% av energien vår fra fossile kilder. Dette tar tid, uansett teknologivalg, og vi må ikke gjøre det vanskeligere for oss selv med selvpåført energifattigdom.

Utvikling, ikke avvikling

Jeg forstår Marit Schrøder sin frustrasjon. Skiftet går sakte, og ikke alle teknologier leverer. Noen løsninger får størst oppmerksomhet uten å ha størst effekt. Her har politikere et ansvar å forbedre seg. Heldigvis ser vi konturene av en mer pragmatisk og kunnskapsbasert tilnærming i Europa som er godt nytt.

Klimaendringene vil ramme Norge uansett, fordi verden fortsetter å øke sine utslipp. Vi har ressursene til å håndtere det. Det har ikke alle. Vi må kutte utslipp samtidig som vi ivaretar menneskers grunnleggende behov, som tilgang på mat, energi og arbeid.

Hvis vi avvikler vår industri, blir vi avhengige av at andre nasjoner tar ansvar. Internasjonalt jobber selskaper allerede med å utvikle nye prosesser som kan øke andelen petrokjemiske produkter fra olje og gass fra dagens 20 % til 80 %, for å forbli relevante i fremtiden. Å aktivt planlegge for avvikling av en livsviktig industri for Europa er uansvarlig. Men å ignorere de alvorlige konsekvensene av klimaendringene og unnlate å støtte energiomstillingen, er like uansvarlig.

Vi må støtte og verdsette det norske olje- og gassarbeidere bidrar med. Samtidig må vi stille tydelige krav til bærekraft, utslippskutt og at en stadig mindre andel av oljen vår skal brennes til energi, og i stedet brukes til å dekke samfunnets materialbehov.

Utvikling, ikke avvikling, betyr at olje- og gassindustrien må fortsette å levere de livsviktige produktene samfunnet trenger, men uten utslipp, og med minst mulig naturinngrep og ressursbruk.