Hvorfor er det slik at «løsningene» på klimakrisen er noe våre største næringer allerede er gode på og har investert tungt i? I denne kronikken forklarer leder for Energi for Alle hvorfor. Først publisert i Dagens Næringsliv, september 2025.
Jeg har vært med i havvind i ti år og har opplevd det Jens Stoltenberg i sin selvbiografi «Min historie» beskriver som «miljøindustrielt kompleks»: et interessefellesskap mellom industri, næringsorganisasjoner og deler av miljøbevegelsen, som sammen presser frem subsidier og støtteordninger under dekke av miljøhensyn – for tiltak som hverken er samfunnsøkonomisk lønnsomme eller har tydelig klimaeffekt.
Denne organismen lever av noe helt annet enn grådighet eller profitt, slik navnet kan antyde, for dette er en organisme drevet av menneskelig ønske om å gjøre godt som lever sitt eget liv.
La meg forklare.
Gjennom 2010-tallet ble havvind og hydrogen løftet frem som nøkkelteknologier for å nå klimamålene og sikre Norges fremtid som energinasjon. For olje- og gassnæringen virket dette som en ideell overgang: Fra å bygge prosessanlegg for fossil energi til å produsere hydrogen fra strøm, en strøm de selv skulle være med på å generere. Hvordan?
Ved å bygge store strukturer ikke helt ulike de som tidligere ble brukt til olje og gass, plassere dem i Nordsjøen, og i stedet for å pumpe opp fossile ressurser, montere vindturbiner på dem for å fange vind. Løsningen virket perfekt for olje- og gassnæringen. Men er det ikke et bemerkelsesverdig sammentreff at en av «løsningene» på klimakrisen er noe våre største næringer allerede er gode på og har investert tungt i?
Egentlig ikke. Dette er et klassisk eksempel på det som kalles «incumbent advantage»: fortrinnet etablerte aktører har for påvirke hvilke løsninger som får politisk oppmerksomhet.
Det mest ekstreme eksempelet jeg har sett, er fra Japan. Der har kullkraftverk planer om å importere ammoniakk for å kunne fortsette driften med minimale endringer. Det skal ikke mye kunnskap om energisystemer for å vite at dette er svært kostbart og med begrenset klimagevinst. Men sterke aktører med eierskap til en idé kan drive den frem, selv når realitetene taler imot fordi fremtidens klima står på spill.
Tenk deg at du er sjef i et oljeselskap. Du ønsker en grønn omstilling, så du setter et team på saken. De får frihet til å eksperimentere, energisystemer er nytt for deg og selskapet ditt, men dere kan prosess og offshore-plattformer. Teamet kommer opp med en rekke løsninger, men ender naturlig opp med to teknologier som ligger nærmest eksisterende fagfelt der dere har konkurransefortrinn, og foreslår derfor havvind og hydrogen.
Neste steg er å demonstrere teknologien. Det finnes støtteordninger, og kostnaden for selskapet er liten sammenlignet med olje- og gassinntektene. Du lar teamet ditt prøve. Som alle andre har du et ønske om å gjøre godt i verden.
Dermed får du en liten avdeling med eierskap til ideen. Myndighetene som ga støtte, får også eierskap, de må vise at pengene var vel anvendt og forteller dette til politikere som blir nysgjerrige. Prosjektet blir bygget, uansett hva som skjer. For det er slik oljeselskaper opererer: De gir seg aldri. De bygger større, pumper hardere og står i større stormer, fordi det alltid lønner seg for dem.
Når prosjektet står ferdig, kommer politikerne på åpningen fordi de har bidratt til fremtidens teknologi. Nå har også de eierskap til satsingen, de har tross alt satt inn en stikk-kontakt på NRK «Dagsrevyen» i beste sendetid og fått skryt av miljøorganisasjonene. Politikerne går hjem og former politikk for satsing. Denne beskjeden går nå tilbake til deg som industrileder, og sirkelen er lukket.
Norsk olje- og gassnæring kan bygge havvind på verdens vanskeligste steder. Det burde ikke overraske noen. Men det er neppe den beste måten å løse vår tids største utfordring på. Vi har bygget dyre demonstrasjonsprosjekter for havvind. Altfor dyre. Så hvordan går vi videre? Ved å ikke gi seg, men bygge mer og større? Høres det kjent ut?
Havvind er blitt kalt «den nye oljen» og «vår tids pyramider». Det er den ikke.
Jeg tror årsaken er dypt menneskelig: et genuint ønske om å gjøre godt, kombinert med behovet for å beskytte vårt livsgrunnlag. Vi mennesker styres av historier, ikke tall. Og historiene om havvind og hydrogen er gode. Men skal vi lykkes med klimautfordringen, kreves det mer.
Å finne opp en ny teknologi som passer olje- og gassnæringen og dens leverandører er ikke løsningen på klima- og miljøutfordringene vi står ovenfor.