Her er landene med Europas
reneste og skitneste strøm i 2025

Takket være datagrunnlaget fra Electricity Maps kan vi se nøyaktig hvordan utslippene fra strømproduksjonen utviklet seg i 2025. Men for å forstå disse tallene riktig, må vi først rydde opp i en vanlig misforståelse om hva strømnettet egentlig dekker.

Strømnettet er ikke hele bildet

Når vi ser på tallene fra Electricity Maps, ser vi utelukkende på strømmen som mates inn på strømnettet. Det er viktig å huske at dette kun er en del av et lands totale energiforbruk.

Ta et industritungt land som Tyskland som eksempel:

• Strømmen i nettet utgjorde bare rundt 14,2 % av den totale energien Tyskland brukte i 2024. Dette er ganske typisk for Europa; Frankrike ligger for eksempel litt bedre an, men selv der kommer bare ca. 18 % av energien via strømnettet. Best i klassen er Sverige og Norge, med henholdsvis 42 % og 50 %.
• Resten av energibehovet dekkes ofte av lokal produksjon på fabrikker (både strøm og varme) eller direkte bruk av fossile brensler til transport og oppvarming.
• Denne "usynlige" energien som aldri treffer strømnettet, kommer i all hovedsak fra fossile kilder som kull, gass og olje.

Selv om strømnettet bare representerer en andel av totalen, er progresjonen her helt kritisk. Den aller første oppgaven i energiskifte er å elektrifisere og avkarbonisere strømnettet.

Det eneste tallet som teller: CO₂‑intensitet

Hvordan skal vi så måle suksess? Mange henger seg opp i hvilke teknologier som brukes, om det er sol, vind eller kjernekraft. Realiteten er at kilden er irrelevant; det er resultatet som teller. Den viktigste faktoren vi må følge med på er CO₂-intensiteten.

CO₂-intensitet måler hvor mye karbondioksid som slippes ut per produsert enhet strøm, ofte uttrykt som gram CO₂-ekvivalenter per kWh (gCO₂eq/kWh).

Dette er den målestokken for hvor rent et strømnett er. Målet er krystallklart: Å få denne intensiteten ned til tilnærmet null. Det er CO₂-utslippene som driver klimaendringene, og derfor bør et lands energipolitikk dømmes ut ifra hvor effektivt de kutter utslipp per kilowattime, ikke hvilken teknologi de foretrekker.

Norden og Frankrike har Europas reneste strøm

Det er store forskjeller i CO₂-utslippene fra strømproduksjonen i europeiske land. Polen har med stor margin en av Europas skitneste strømmikser, med et utslipp på hele 677 g CO₂/kWh. Blant de store europeiske økonomiene følger Tyskland, som i 2025 hadde et utslipp på 335 g CO₂/kWh – en liten økning fra 334 g i 2024.

Frankrike er best i klassen av de store økonomiene med kun 32 g CO₂/kWh. Tysklands utslipp er mer enn ti ganger høyere enn Frankrikes. I Norden er Sverige vinneren med 21 g, mens Norge tar en fin andreplass med 30 g CO₂/kWh.

Sett i et globalt perspektiv er disse tallene forholdsvis gode. I USA er CO₂-intensiteten 388 g per kWh, altså omtrent på samme nivå som Tyskland. Kina ligger på 615 g, mens det globale snittet er 495 g ifølge Our World in Data.

Grafen viser kun de største økonomiene samt Norden, men de fleste europeiske land ligger i sjiktet mellom 250 og 500 g. De holder seg dermed under verdensgjennomsnittet, men ligger langt bak Sverige, Norge og Frankrike.

Grafen illustrerer tydelig at endringene i CO₂-intensiteten har skjedd sakte for samtlige land siden 2017. Frankrike, Sverige og Norge har i prinsippet hatt tilnærmet utslippsfri strøm i hele denne perioden. Vi ser også at intensiteten økte noe i 2022 i forbindelse med krigsutbruddet i Ukraina.

For å forstå driverne bak dagens utslippsnivåer og utviklingen vi ser, tar vi et dypdykk i to av de største økonomiene: Tyskland, som valgte «Energiewende» på 1990-tallet og ofte fremstilles som et foregangsland for det grønne skiftet, og Frankrike, som valgte kjernekraftveien på 1980-tallet. Trykk her for å sammenligne Tyskland og Frankrike direkte i grafen.

Tysklands strømmiks: Et sammensatt bilde

Tyskland er et svært interessant land å se nærmere på. Historisk har landet vært avhengig av sine store nasjonale kullressurser, som har vært ryggraden i oppbyggingen av tysk industri. Det tyske Energiewende er et komplekst prosjekt: Det innebærer ikke bare en massiv satsing på nye, fornybare energikilder, men også en samtidig utfasing av kjernekraft, den reneste energikilden de hadde.

Kull er nøkkelen til utslippene

Det første man bør merke seg, er at det som styrer Tysklands CO₂-intensitet, er kullforbruket. Ser vi på kurvene for CO₂‑intensitet og kullkraftproduksjon, er de nesten identiske. Trykk her for å vise kun CO₂-intensitet og kullkraft i grafen.

Dette skyldes at kull er ekstremt utslippsintensivt. Mens kullkraft i Europa ligger godt over 1000 g CO₂/kWh, ligger gass på rundt 500 g, solkraft i Europa på rundt 30–50 g, vindkraft på 11 g, vannkraft på mellom 9-24 g og kjernekraft helt nede på 5‑6 g. Skal man kutte utslippene i et land som fortsatt bruker kull, er resepten derfor enkel: Kutt kullet. Spørsmålet er hvordan Tyskland har løst dette i perioden vi ser på.

Et sammenspill av kilder

Strømforbruket i Tyskland har holdt seg svært stabilt i hele perioden. Likevel er det vanskelig å se én enkelt energikilde som har erstattet kullet når dette har gått ned; bildet er sammensatt.

Gass-, vind- og solkraft har økt i denne perioden, men veksten er ikke stor nok til alene å forklare svingningene i kull.

Et interessant mønster er imidlertid at gass og vind følger hverandre nesten slavisk. Årene med mye vind har også mye gass, og dette sammenfaller med redusert kullbruk. Dette har trolig en teknisk forklaring: Uregulerbar vindkraft er avhengig av balansering, og Tyskland bruker gasskraft til dette. Trykk her for å vise kun vind- og gasskraft i grafen.

Nedstengingen av kjernekraft i 2021 sammenfalt riktignok med økt kullbruk i 2022. Men siden kullforbruket falt til et enda lavere nivå i 2023, fremstår denne effekten som midlertidig.

Så hvordan har Tyskland klart å redusere kullproduksjonen uten en tilsvarende økning i andre kilder?

Import erstatter egen produksjon

Svaret finner vi i handelen med utlandet. Kurvene for netto import og kullkraft speiler hverandre tydelig. Da kullkraften gikk ned frem til 2020, falt også eksporten av strøm betydelig. Da kullkraftproduksjonen økte i 2022, gikk eksporten opp igjen. Trykk her for å vise kun kullkraft og netto import i grafen.

Etter 2022 har det skjedd et skifte: Tyskland har sluttet å være nettoeksportør og har begynt å importere strøm. En betydelig del av reduksjonen i Tysklands CO₂-intensitet skyldes nettopp dette. Siden den største eksportøren til Tyskland er Frankrike (med sin svært rene miks), er denne endringen positiv for utslippene i Europa totalt sett.

Uten olje, men med ideer – Frankrikes unike strømvei

Frankrike har i dag et strømsystem som skiller seg kraftig ut i Europa, og som faktisk er ganske unikt i verdenssammenheng. Som et svar på oljekrisen i 1973 bestemte franskmennene seg for at «siden vi ikke har olje, må vi ha ideer». Utbyggingen var først og fremst ment å sikre energiuavhengighet og lave strømpriser, men en svært heldig bieffekt var at Frankrike ble det første, og så langt eneste, landet i verden som klarte å fase ut nesten all fossil strømproduksjon uten å ha tilgang på store vannkraftressurser.

Fra beslutningen ble tatt i 1973 om å erstatte fossile kraftverk, tok det bare ca. 15 år før CO₂-intensiteten falt fra omtrent 500 til under 100 gram per kWh. Siden den gang har utslippene variert noe, men den langsiktige trenden har vært nedadgående.

Store utslag av små endringer

Mellom 2017 og 2018 falt CO₂-intensiteten betraktelig fra omtrent 80 til 32 gram. Dette sammenfaller med at kullkraften gikk fra å utgjøre 1,8 % av strømproduksjonen til kun 1 %. Det illustrerer tydelig hvor skittent kull er, og hvor massivt selv små mengder påvirker et lands utslippstall.

I 2022 så vi imidlertid at CO₂-intensiteten gikk kraftig opp igjen til 91 gram. Dette falt sammen med redusert produksjon fra kjernekraftverkene grunnet planlagt vedlikehold av mange kraftverk samtidig, noe som tok lengre tid enn forventet. Reduksjonen i strøm fra kjernekraftverk ble dekket opp av økt bruk av gass og kull, samt import fra land med betydelig høyere utslipp som Tyskland. Trykk her for å vise kun kullkraft, gasskraft, kjernekraft, CO₂-intensitet og netto import i grafen.

Etter 2023 har CO₂-intensiteten gått ned igjen. Dette sammenfaller med økt kjernekraftproduksjonen, mens kull- og gassforbruket har falt. Resultatet er en rekordlav CO₂-intensitet på 32 gram – tredje best i Europa. De blir kun slått av Norge og Sverige.

Hvorfor tviholder de på bittelitt kull?

Man kan jo stille spørsmål ved hvorfor Frankrike fortsatt tviholder på bittelitt kullkraft. Svaret er i hovedsak forsyningssikkerhet; det fungerer som en nødreserve for lasttopper på de kaldeste vinterdagene. Gass kunne selvsagt gjort samme nytten med langt lavere utslipp, men det er rett og slett ikke lønnsomt å bygge nye gasskraftverk på strategiske lokasjoner der de allerede har gamle kullkraftverk kun for sporadisk bruk. Og det er mulig de føler seg tryggere ved å ha en kullhaug liggende de kan bruke, selv om landet ellers har god tilgang på gass via både norske rørledninger og LNG.

Hva forteller dataene oss?

Energidebatten drukner ofte i detaljdiskusjoner om kostnader, naturinngrep og ideologi. Vi glemmer lett at energisystemet må ses i helhet: Å veie fordeler og ulemper ved en enkelt teknologi isolert, gir oss ikke svaret på hvordan vi mest effektivt erstatter fossil energi. Derfor er det nyttig å se bakover: Hvem har faktisk lykkes med å presse CO₂-intensiteten ned mot null tidligere, og hva var oppskriften deres?

Det finnes nesten like mange strategier for å fase ut fossil energi i Europa som det finnes land. Veivalgene preges av alt fra forsyningssikkerhet og tungindustriens makt, til politisk ideologi og skiftende meninger i befolkningen. I denne gjennomgangen har vi kun sett på to eksempler, men de representerer ytterkantene av disse veivalgene.

Når vi ser på landene med de aller laveste utslippene, er fellesnevneren slående: De er alle tungt avhengige av vannkraft og/eller kjernekraft.

Danmark trekkes ofte frem som et land som har kommet langt med omstillingen uten vannkraft eller kjernekraft. Men ser vi nøyere etter, importeres rundt 25 % av strømmen som brukes i Danmark fra nabolandene, primært fra Norge og Sverige som har mye vannkraft og kjernekraft.

Utbyggingen av sol- og vindkraft har utvilsomt bidratt til å redusere CO₂-intensiteten i så å si alle europeiske land. Selv om Tyskland har et av de skitneste strømnettene i Europa i dag, har de kuttet utslippene betydelig siden 90-tallet, da situasjonen lignet mer på dagens Polen. Dataene bekrefter dermed at utbygging av vind og sol reduserer utslipp, selv om landene som har satset tyngst på disse kildene, ikke er de med de laveste utslippene.

Poenget er at vi trenger en faktabasert debatt om hva som faktisk virker. Mange fremhever Tysklands Energiewende som en suksess fordi landet har en av Europas høyeste andeler fornybar energi (utenom vannkraft). Men dette er feil målestokk. Målet må være å kutte CO₂-utslipp og samtidig holde strømprisen lav. Ser vi på resultatene, viser Frankrikes strategi seg å være en langt mer effektiv metode for å fase ut fossile kilder. Dette er et avgjørende perspektiv å ha med i debatten.

Når vi skal bygge kritisk infrastruktur, er det viktig å lene seg på løsninger vi vet leverer det vi prøver å oppnå. Det er slik vi vurderer så å si all annen teknologi vi tar i bruk i landet, så hvorfor skal vi ikke ha samme krav til teknologimodenhet når vi utfordrer fossil energi?

Vi må heller ikke glemme proporsjonene. Som nevnt innledningsvis utgjør strømnettet foreløpig bare 15–20 % av energien vi bruker i Europa, og rundt 50 % av energien i Norge. Resten er fortsatt dominert av fossile kilder som brennes i transportsektoren, i industrielle kraftverk eller til oppvarming. Skal vi klare å elektrifisere resten av samfunnet, står vi overfor en formidabel oppgave som krever enorme mengder ren og stabil energi.

Derfor trenger vi en strategi som tar fremtidens utfordringer på alvor, ved å trekke lærdom av fortiden. Energi for Alle har utarbeidet en slik helhetlig plan. Den viser hvordan vi kan bygge nok ren energi til å fase ut fossil kraft, samtidig som vi ivaretar både økonomisk vekst og forsyningssikkerhet.

Utforsk planen til Energi for Alle her.